Ikke fordi den er underholdende eller spennende, men rett og slett fordi den er en tankevekker.
Boken omhandler lille Christoffer på åtte år, som blir funnet død i senga si av stefaren og moren. Det er en sann historie, og den har preget nyhetsbildet flere ganger. Stefaren soner nå en fengselsdom fordi han er blitt dømt for å ha mishandlet Christoffer med døden til følge. Barnets mor etterforskes enda med spørsmål om hun har deltatt eller visst om hva som skjedde i hjemmet.
Boken belyser hvor sviktet gutten ble av alle, familiemedlemmer, lærere, BUPA, barnevern, leger, sykepleiere, og listen fortsetter!
Tårene kom flere ganger i løpet av boken. Å forestille meg hvor fælt gutten måtte ha det, hvor redd han måtte kjenne seg inne på sitt eget territorium, nemlig sitt eget hjem, sitt eget rom.
Stefaren hevder fortsatt sin uskyld, moren nekter for at noe ulovlig eller urettmessig foregikk i hjemmet. Sammen står de på sitt, gutten skadet seg selv. Paret har nå fått to barn sammen, og jeg blir dårlig av tanken.
Jeg klarer rett og slett ikke å legge fra meg tanken om at stefaren må være skyldig, og at moren må ha visst noe eller deltatt. Uskyldig til det motsatte er bevist føles uriktig.
Hvordan kan gutten ha fått et brudd i hodeskallen på 17 cm ved å skade seg selv? Noen voksne må vel ha påført en så stor skade?
Boken anbefales på det sterkeste, men den er utrolig tøff å lese. Det gir ingen god følelse, men den kjennes likevel så utrolig viktig. Kanskje vil en lærer med denne boken i tankene reagere tidligere, kanskje vil politiet sikre åsteder bedre ved mistenkelige dødsfall på barn. Det er virkelig lov å håpe, at boken iallefall vil hjelpe minst et barn.
Hvil i fred Christoffer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar